Australia Horn

Australia Horn

fredag 4. september 2015

Resultatet av reisen

Hei alle sammen!

Husker dere meg? Jeg er han som fra september 2014 til juni 2015 var på en magisk reise til Australia, New Zealand, Fiji og USA. Nå er jeg tilbake i den vanlige hverdagen igjen, og har vært det i nesten tre måneder. Et perfekt tidspunkt til å skrive det etterlengtede siste blogginnlegget. I hvert fall på denne bloggen. 

Dette innlegget er skrevet i Oslo. Også kjent som Norges hovedstad siden 1814. Ikke ukjent for de fleste av dere, men hvor mange visste at byen ble kalt Christiania mellom år 1624 og 1925? Kristiania fra 1877/97 ifølge Wikipedia. Ikke like eksotisk som Fiji eller Hollywood, men helt klart noe å legge i minnebanken! 
Jeg har nemlig hatt en stund til å gruble, fundere, og ikke minst reflektere over reisen jeg var på og hvordan den forandret meg som menneske, eller om den ikke gjorde det. Ja, dette innlegget vil bli av den noe mer dype sorten. Så får heller tiden vise om mine egne tanker om meg selv og reisen min stemmer med det folk får inntrykk av selv. 

Det forrige innlegget mitt skrev jeg 13. juni med to dager igjen i Los Angeles. Jeg skal ikke skrive detaljert om hva jeg fant på i løpet av de to dagene, for jeg ser på det som gammelt nytt. Gatevandring, shopping, museumsbesøk, Kristen Stewart, og pakking oppsummerer vel de dagene ganske greit. Det jeg vil nevne kort er ankomsten hjemme. 

Turen hjem fra LA startet på natta, med en van som kjørte meg (og noen andre) til flyplassen ved 02-tida natt til 15. juni. Klokka 08.30 onsdag 17. juni landet jeg på Gardermoen, etter å ha sittet i beundring av å høre det norske språket igjen rundt meg på flyet fra New Jersey. Til Oslo kom også bagasjen min! Woho! Spenningen var derfor stor på å se hvor stor folkemengde som ventet på meg utenfor dørene i ankomsthallen. Og til min store glede stod søster, mamma, pappa og bestekompisen der og ventet på meg. Det satte jeg utrolig stor pris på! Tusen takk for smilene og klemmene! Jeg vil også takke de ansvarlige som må ha hindret alle fansene mine å slippe inn i ankomsthallen. Det var nemlig INGEN der! Noe som hjalp en veldig sliten kropp og et slitent sinn. Takk til dere!

Det ble derimot tatt et paparazzibilde av meg, som søsteren min delte på sosiale medier. Så en eller annen må ha sneket seg forbi sperringene. (Kvaliteten er som forventet av paparazzibilder).



Bilturen hjem bestod av klemmer, tårer, latter og sang. 

Men nok om det. 

Grunnen til at det har tatt såpass lang tid siden forrige innlegg, er fordi jeg rett og slett har vært lei av å tenke på Australia og tiden der nede. Ikke fordi jeg mislikte tiden men jeg tror nok det har handlet om at jeg lettest kommer på det som var kjipt. Å tenkte på Sydney, Adelaide, Brisbane eller Cairns, får meg til å tenke på problemene - ikke det som var moro og kult. Bilproblematikk, tap av penger, mangel på jobb, slitet med å få ting til å gå rundt, tysk jentekrangel og pasta med pesto. Ting jeg fortsatt irriterer meg over eller er lei av. Derfor har jeg ventet. Ventet til tiden hvor alle de gode minnene ville komme strømmende tilbake og jeg kunne sette alt i et litt annet perspektiv. Det har vel ikke skjedd helt enda, men nå tenkte jeg at nok var nok. Tiden er inne for undring og refleksjon. Og da er det normalt å trekke linjer tilbake til barndommen. 

Det er nemlig en følelse jeg husker spesielt godt fra da jeg var yngre. En følelse som handlet om min egen personlige utvikling og som alltid dukket opp rett før sommerferier var ferdige og jeg skulle tilbake på skolen og møte venner igjen. En pause på rundt to måneder med sol og ferieturer var på den tiden en evighet i livet til en (noe sær?) gutt på 10-15 år. Jeg tenkte bestandig at jeg burde komme tilbake til skolehverdagen som en annerledes person. En som hadde vokst og modnet i løpet av sommeren. En som på et vis var «ny og forbedret». For hvordan kunne jeg være den samme personen etter to måneder borte fra vennene mine? Spesielt om jeg hadde vært på utenlandsferie den sommeren? Reiser gjorde meg jo verdensvant og spennende. Dette var logikk for ti år siden, og det lurer jeg på om det fortsatt er i dag, dog i noe mindre grad. 

Jeg tror ikke det handlet om å forandre seg til en annen person, men om å oppleve en slags utvikling. For ti år siden handlet det om at jeg ville at folk skulle se at jeg hadde opplevd så bra, spennende og lærerike ting at jeg kom tilbake litt forandret. Kanskje litt mer utadvendt? Litt morsommere? Kanskje jentene ville syns jeg hadde blitt litt diggere? Nå tror jeg det dreide seg om at jeg ønsket folk skulle se på meg litt annerledes fordi jeg ikke var helt fornøyd med jeg var. En tanke som kanskje er like aktuell i dag?
Dett er nemlig ikke kun en ti år gammel tanke. Jeg har også kjent på dette flere ganger siden. Kanskje ikke på dagsturen jeg dro alene på til London, men i løpet av uka jeg dro til Kreta alene, og femdagersturen jeg tok alene til Praha for markere slutten på studietiden. Var jeg den samme som kom tilbake derfra som den jeg var da jeg dro? Ja, mest sannsynlig. Jeg tror ikke en uke alene i Hellas eller fem dager i Tsjekkia endret store deler av mitt indre vesen, men jeg har reflektert på dette både under og etter Australiaturen. 

For hvem var jeg da jeg forlot Norge 17. september i fjor? Jeg var en 25-åring som var redd for at jeg hadde kastet bort de siste fem og et halvt årene på å studere feil ting. Jeg var en som til en viss grad følte seg mislykket fordi jeg aldri hadde vært i et langvarig forhold, hadde opplevd fast jobb, eller hadde særlig med penger. Dette til tross for at jeg hadde bodd rundt om i Norge, møtt flotte jenter, og jobbet som journalist for både Dagbladet og NRK. Jeg var en som trodde at ni måneder på reisefot på andre siden av jorda ville fungere som et pusterom og en pause fra det «vanlige» stresset og presset. Jeg ønsket å komme tilbake som en utadvendt, reisevant og spennende person med en fornyet selvtillit. Så hvem er jeg i dag?

Selv om jeg nå befinner meg i den eksakt samme situasjonen som da jeg dro, føler jeg likevel at reisen fungerte som en pause fra disse bekymringene. Det var dager jeg koste meg fra morgen til kveld, hvor omgivelsene med sine dufter, smaker, temperaturer og utsikter var perfekte. Som for eksempel å sitte i en campingstol på en gressplen i en bygd uten folk, under en krystallklar himmel, med en kompis ved siden av deg og en kald øl i hånda. Eller da jeg befant meg midt i en grønn regnskog fylt med insekter og fossefall - og følte meg helt hjemme. Eller når jeg stod på en strand som aldri slutter. I mitt tilfelle tror jeg reisen bestod av 60 prosent gode dager og resten alt fra middels til dårlige. 

Dette må da ha forandret meg på et vis. Bortsett fra å ha blitt en bedre svømmer og enda bedre til å snakke engelsk, har det også skjedd andre ting. Jeg føler meg for eksempel mer voksen. En banal ting å si kanskje, men jeg klarer ikke si det på en annen måte. Jeg tror jeg har blitt flinkere til å takle motgang og utfordringer, selv om jeg fortsatt kanskje gjør det på en litt mer utagerende måte enn andre. Jeg har blitt flinkere til å ta sjanser, fra å dra til ingensteds for å tjene penger, til å hoppe i strikk, og tusle gatelangs alene i en amerikansk millionby i over to uker. Jeg er (på visse områder) smartere og har vel kommet over noen negative tanker jeg hadde om meg selv. 

Det er sikkert mange andre ting jeg har blitt bedre (eller verre) på, men det er vanskelig å legge merke til dette selv. Noe alle som har vært på tur lenge merker, er hvor fort man havner tilbake i det samme sporet man befant seg i da man dro. På de kjipeste dagene i Australia tenkte jeg ofte på hvor mye jeg skulle finne på når jeg kom hjem. Jeg skulle få ut fingeren og gjøre masse nytt. Gå oftere på konserter, ta kurs i å spille et instrument, starte med kampsport, gå på masse dates. Dette var noen av disse tingene jeg skrev ned i reisedagboken min. Ting jeg ikke har gjort enda. Jeg befinner meg fortsatt for mye på rommet, er like langt unna kjæreste, og trener fortsatt på et «vanlig» treningsstudio. Konserter har jeg heller ikke vært på, til tross for jobben som kulturjournalist. 

Sett fra utsiden er jeg derfor ikke særlig annerledes, men jeg føler noe har skjedd på innsiden. Det kommer kanskje klarere fram når jeg får satt mer pris på det jeg har gjort, sett og opplevd. Jeg skulle ønske det var mulig å tenke tilbake på visse hendelser og huske hvordan jeg følte det i disse øyeblikkene. Jeg ser videoene av strikkhoppene mine, men kan ikke kjenne på hvor nervøs jeg var eller hvor stolt jeg var etter at jeg gjennomførte dem. Jeg kan ikke huske hvordan det føltes å ligge på stranda på Fiji med en bok uten bekymringer, eller gjenskape den gleden jeg følte da jeg ga gikk langs gatene i The Simpsons-verdenen på Universal Studios. 
Mye av dette er kanskje fordi jeg opplevde alt dette alene. Det var ingen å dele følelsene med eller å snakke om hvor kult det var å gjøre ditt og se datt. Har reisen gjort meg mer selvstendig men også mer bevisst på at det er viktig å være sammen med andre personer? Jeg vet ikke. Og selv om hverdagen min nå ser ganske lik ut som den gjorde før jeg dro, er jeg er annerledes på et vis. Det handler bare om å fortsette å utfordre seg selv her hjemme. Vennene mine ser på meg som den samme, men merker kanskje at jeg er blitt mer modig, voksen og verdensvant? Og jentene syns kanskje jeg har blitt diggere? Tiden får vise.

Dette var kanskje ikke helt det blogginnlegget dere forestilte dere, men slik ble det. Takk for følget så langt! Kanskje jeg gjør noe annet kult i livet som fortjener et blogginnlegg - eller kanskje dere gjør det? 

«There and Back Again» er over for denne gang. 


Magnus 

lørdag 13. juni 2015

Los Angeles og Hollywood

Hei kjære lesere!

Dette er nok mitt nest siste blogginnlegg. Reisen min nærmer seg nemlig slutten. Det er faktisk bare tre dager igjen til jeg er hjemme i Norge igjen, og det betyr at min flotte reiseblogg kun har tre dager igjen å leve også. Jeg sletter den nok ikke med det første, men det vil i hvert fall ikke komme noen flere blogginnlegg med det første. «There and Back Again» vil også endelig leve opp til navnet sitt ved at jeg etter ni måneder er tilbake der jeg startet. På Gardermoen.

MEN FØRST! La oss ikke bli sentimentale og våte i øyne helt enda. Jeg har jo nemlig en hel del å fortelle og vise dere før reisen min er ferdig. Forrige blogginnlegg skrev jeg samme dag som jeg forlot paradiset i Fiji, og satte meg på flyet i retning Los Angeles og Hollywood. Det hadde jo ikke vært helt rettferdig å la det være det siste dere hørte fra meg.

Flyet gikk som jeg har nevnt tidligere klokka 21.40 fredag kveld den 5. juni – og ankom Los Angeles rundt klokka 13.00 fredag 5. juni, etter en flytur på over ti timer. Jeg måtte altså stille klokka 19 timer tilbake etter en flytur på rundt ti timer. Det er for meg ganske fascinerende! Ta et øyeblikk og tenk på det dere. 19 timer! Wow…

Uansett. Som på alle andre nattflyvninger fikk jeg ikke til å sove. Det endte med den vanlige halvsovingen med en nakkesleng i ny og né. Du vet, da haka plutselig faller ned mot en av sidene og gjør at du skvetter og ser rundt deg og later som ingenting. Selv om sikkeldråpa på t-skjorta forteller alle hva som faktisk skjer.
Jeg hadde planlagt å sove og hadde kjøpt inn en slik oppblåsbar nakkestøtteputeting og sovepiller. Noe som da ikke hjalp særlig. Halvsovingen skjedde i stedet for i en litt mer dopa tilstand.

På flyplassen i Los Angeles gikk alt knirkefritt. Bagasjen min dukket opp på bagasjebåndet uten problemer og passkontrollen gikk også uten at noen trengte plasthansker, beskyttelsesdrakter eller våpen. «Welcome to the United States.», sa fyren til meg i det han hamret inn et nytt stempel i passet mitt. Kult! Endelig i USA igjen, og denne gangen i filmbyen.

Flybussen slapp meg av rett på Hollywood Boulevard og mitt første steg i Hollywood var på stjerna til Bette Midler. For en velkomst liksom! Ellers var ikke lufta noe frisk – slik den var på Fiji og i New Zealand. Møkkete var det også. Til hostellet tok det meg 20 minutter gange fra bussholdeplassen og jeg skjønte raskt deretter at det kom til å bli mye gåing i løpet av oppholdet mitt.

Selve hostellet er ikke særlig bra. Som med køyesenger, så ser jeg også på meg selv som en slags hostelekspert etter ni måneder på tur. Rommet var dominert av innestengt luft og null aircondition, og kjøkkenet sa tidlig ifra at det ikke likte at noen lager mat der. Heldigvis er det et bad på rommet med både dusj og toalett, som både fungerer problemfritt og er ganske renslig. Dessuten sover jeg på et rom med fire senger på tross av at jeg booket oppholdet i et rom med seks senger. Det har vært deilig, for det har vist seg at det for det meste av tida kun har vært meg og en annen person på rommet. En mann i 40-åra(?) som liker stillhet og sover til normale tider. Det er gull! De første fem nettene var det en tysk fyr i 20-åra på rommet som drakk seg sørpings hver eneste kveld. Jeg har faktisk aldri sett en så full person i hele mtt liv som ikke endte opp på bakken i sitt eget oppkast. Sjangling, hikking, blunking med annenhvert øye etc. Det var helt utrolig! Heldigvis drakk han ikke inne på rommet.

Jeg ankom hostellet rundt klokka 17, så etter å ha tatt en dusj gikk jeg ut for å ta en matbit. Det endte med en tur på Subway. Ikke så veldig spennende, men helt greit med tanke på hvor sulten jeg var. Etter det tok jeg meg en gåtur langs Hollywood Blvd for å sjekke ut Walk of Fame og området. Etter en time bestemte jeg meg for å gå på kino. Ikoniske Graumans Chinese Theatre er rett over veien fra hostellet, så jeg valgte å se den nye Entourage-filmen. Nå skal det sies at jeg ikke besøkte den ikoniske TCL Chinese Theatre denne kvelden, men kinokomplekset vegg i vegg. Det ikoniske og legendariske TCL Chinese Theatre har kun én sal og er kunfor premierer og spesielle begivenheter. Mer om dette senere. Inne på kinokomplekset viste det seg derimot at det var en filmpremiere på filmen Lolas Last Letter. Noe jeg selvfølgelig dokumenterte:

Hovedrolleinnehaver, regissør og manusforfatter Valerie Brandy.

Litt kult at jeg så en rød løper på min første kveld i Hollywood, selv om det var for en «mindre» film.

Etter en god natts søvn våknet jeg opp til en lørdag med museumsplaner. Etter først å ha besøkt Starbucks og tatt et bilde av stjerna til filmhelten min Charlie Chaplin, gikk turen først til Hollywood Museum.



Museet er inne i det kjente Max Factor-bygget hvor kjente skuespillerinner ble sminket opp før innspilling langt tilbake i tid. Museet hadde fire etasjer, med horror i kjelleren, diverse i første etasje og Marilyn Monroe-ting i andre og tredje etasje:


The Max Factor Beauty Calibration Machine. ser mer ut som et torturredskap.


Boksekåpa til Rocky Balboa.

Kostymer fra Harry Potter

Cella til Hannibal Lechter.

Alle favorittingene til Marilyn Monroe.

Etter dette gikk jeg til en bar for å se Champions League-finalen mellom Barcelona og Juventus. En kampe jeg ikke hadde noen forventninger til, annet enn at jeg ønsket å se den. Ikke overraskende vant Barcelona kampen.

Puben "The Rusty Mullet"

Neste museum for dagen var Museum of Death. Et museum dedikert til det makabre. Her hadde de brev, kunst og eiendeler til seriemordere, verktøy brukt i obduksjoner, bilder av drap, en utstilling av kister og bilder av kannibaler og bilkrasjer. Noe var fascinerende, og annet var kun groteskt. Video av bilulykker hvor personer lå kvestet og most på utsiden av kjøretøyene osv. Det var dessverre ikke lov til å ta noen bilder inne i museet, så derfor tok jeg et av selve bygget. Det så nemlig ganske stilig ut fra utsiden også.




Jeg skal ikke si at jeg ikke ble litt uggen i magen av å se på noen av videoene på museet, men det meste jeg så der inne var veldig interessant. Vel, det neste på lista var å finne Charlie Chaplins gamle filmstudio Keystone. Filmstudioet han selv bygde ved krysset Sunset blvd og La Brea. Jeg hadde sett bildet av bygget på nett og på Hollywood Museum, så hadde ikke noen store problemer med å finne det.

Bildet av Chaplin Studios fra Hollywood Museum.

Chaplin Studios i dag.


Det var både litt kjipt og ganske kult å finne stedet. Kjipt fordi det lå i en stygg og veldig trafikkert gate, men kult fordi det fortsatt er der og viser til Hollywoods første store filmstjerne og hans arv. Jeg kunne ikke gå inn på selve området, men tok et par minutter utenfor stående i poetisk stillhet.

Ettermiddagen ble brukt til å vandre langs Hollywood Blvd og kikke på stjerner og i souvenirbutikker. Kvelden ble brukt på hostellet. Selv om det var lørdag kveld, hadde jeg INGEN trang eller lyst til å vandre gatelangs eller gå ut. Det er nemlig ikke hyggelig ute på gatene her på kvelden, og jeg trengte heller ikke være sosial denne kvelden.

Utenfor en McDonalds med matflekker på bakken, og byggeplass, er stjerna til Marilyn Monroe. En SKAM!

Jim Parsons aka Sheldon Cooper.

Komilegenden Chris Farley.


Favorittserien!




Nå var faktisk jeg sosial og fikk nye vener på Fiji, men der var stemningen og personene jeg møtte veldig annerledes enn her i LA. Her på et slumhostel med folk som stinker marihuana og drikker seg dritings hver kveld, trives jeg best i eget selskap. Det har faktisk vært deilig å kun være for meg selv her i LA. Men nok om dette.

På søndag stod Griffith Observatory på lista. En gåtur på én time og atten minutter i følge Google Maps. Ganske nøyaktig sett i ettertid. På veien så jeg forresten Capitol Records-bygningen, som guideboka jeg kjøpte i Sydney sier er veldig kjent. Sjekk:



Når du skal gå til Griffith Observatory fra Hollywood må du først gå til Griffith Park, og deretter følge en grusvei som går ganske bratt oppover til selve observatoriet (om det er det det heter på norsk). En grusvei som i strålende sol vil bli gjøre deg ganske svett om du heter Magnus Lutnæs Aas. Selv om jeg gikk saktere enn jeg hadde lyst til var det likevel ikke sakte nok. De eneste jeg så som glinset like mye var de som tok turen opp som en treningsøkt.

Forresten, nede i Griffith Park kom jeg over denne statuen:

Litt kult da!

Endelig oppe tok jeg med først fem minutter i skyggen for å tørke før jeg nøt utsikten mot Downtown LA og opp mot Hollywood-skiltet. Her er noen av bildene jeg tok:

Griffith Observatory med LA i bakgrunnen.


Kult å endelig være der!

Dessverre hadde dette bildet vært kulere om gresset var grønt. Men men...

Det var utrolig kult å være på et sted jeg har sett så mange ganger i ulike filmer og tv-serier. Spesielt filmen Yes Man (som jeg i Lillehammerperioden min så ni ganger på en uke. Selv om den er helt middels bra).

Etter noen timer på OG gikk jeg nedover grusveien igjen og mot Hollywood Forever Cemetery. En gravplass for vanlige personer, rike personer, og kjente rike personer. Det er kanskje litt morbid, men i blomsterbutikken ved inngangen kan du kjøpe et kart over stedet som forteller deg hvor ulike kjendiser er begravd. Noe jeg selvsagt gjorde! Her er noen av bildene jeg tok:


Don LaFontaine, mannen bak filmtrailerstemmen. "In a world...".

Mel Blanc - Mr. Looney Tunes.

Noen har større mausoleumer enn andre.

Gravstøtta til Johnny Ramone, med Budweiser og blomster. 


Sønnen til Charlie Chaplin.



Neste dag skulle jeg til Santa Monica og Venice Beach. En tur som tar omtrent to timer. Rundt 30 minutter gange ned til Santa Monica blvd fra hostellet og en rundt 80 minutter lang busstur ned til Santa Monica. Dessverre var ikke været så bra denne dagen, så nede ved Santa Monica Pier var det tåkete og klamt. Ganske var det litt smog blandet inn der også. Det var nemlig ikke så lett å se piren fra avstand:



Fra Santa Monica Pier ruslet jeg langs stranda og mot Venice Beach. En gåtur som tar deg rundt 45 minutter om du går i mitt tempo, hva enn det er.

Jeg vet ikke om det var været som gjorde det, men jeg må ærlig innrømme at jeg ble skuffa over Venice Beach. Jo, det var kult å se skateparken og grafittiområdet, men ellers var stedet møkkete med massevis av uteliggere og folk som tigget penger eller ønsket at du skulle betale for noe. Derfor tok jeg ikke særlig med bilder derfra, og ruslet tilbake til Santa Monica hvor jeg endte opp på shopping. Det var nemlig en ganske bra handlegate der.

Bubba Gump Shrimp Co på Santa Monica Pier.


Været ga ikke akkurat Baywatch følelse. 


Venice Beach

Skatepark. Ser du personen som befinner seg i lufta?



Etter en like lang busstur og påfølgende gåtur var jeg tilbake på hostellet seint og gikk rett i seng.

Da jeg stod opp på tirsdag var føttene mine såre. Det er ganske mye vandring som skal til hver eneste dag i en storby som Los Angeles når du ikke har bil, men planer om å se det meste. For det er ikke veldig mange som går i LA. Det er kjent og på alle talkshower jeg ser, om det er Jimmy Fallon eller Conan O’Brien, så sier alle om LA at ingen går der. Vel, denne uka er det i hvert fall én person som er blitt observert vandrende gatelangs i Los Angeles – i tillegg til alle de hjemløse. Og den personen er meg! Kanskje det var overraskende for folk å se en person vandre med bestemte skritt og blikket rettet mot horisonten, for en hel del tutet på meg. Enten det, eller så trodde de at jeg var en kjendis. Jeg sjekket nemlig stadig rumpa på shortsen og det var ingen pinlige hull eller matflekker å se. På den andre siden så kommer jeg ikke på en kjendis jeg kunne lignet på heller…
Men nok om dette.

Planen for tirsdag var å komme meg så nærme Hollywood-skiltet jeg kunne for å ta et kult bilde. Selve ruta var nøye planlagt på forhånd og jeg hadde bestemt meg for å gå til Lake Hollywood Park, for i følge bildesøket på Google kunne jeg se skiltet ganske bra der. Jeg la i hvert fall ut på tur i godt mot selv om det regnet litt og føttene verket fra dagen før. 60 minutter senere hadde jeg gått meg bort oppe i et boligområde i fjellsida. Selv om jeg hadde fulgt ruta perfekt var noe feil. Jeg la skylda på Google Maps, og sukket meg nervøst videre. I det minste så nabolaget trygt ut, med flotte hus og enda flottere biler i oppkjørselen. Dessuten så jeg av og til Hollywood-skiltet bak noen hustak og det ble stadig større. 

Slike glimt fikk jeg av Hollywood-skiltet på vei oppover i nabolaget. 


Derfor fortsatte jeg bare å gå, og etter en halvtimes tid befant jeg meg jaggu rett nedenfor Hollywood-skiltet. Maksimalt 200 meter unna! Så da tok jeg masse bilder:


Møtte noen jenter som tok bilde av meg. De ba meg hoppe! (De var 14 år gamle eller no...)

Skiltet er OVER fingeren min.

Ved SIDEN av fingeren min. 

Knyttneve for et mål i livet oppnådd. 

Det er jo kjipt når du først er i Hollywood og ved Hollywood-skiltet at været ikke er bedre enn det var, men sånn er det alltid. Jeg har i hvert fall vært der, og har noen kule bilder derfra. Hvor mange av dere har vært nærmere Hollywood-skiltet enn jeg har vært? (Om det er noen som faktisk har det, så ikke si noe…).

Da jeg var tilbake på hostellet var klokka rundt halv to. Perfekt for meg som ville ta en dus og slappe litt av før en stor kveld. Dette var nemlig kvelden hvor Jurassic World hadde verdenspremiere i Hollywood med kjendiser på rød løper ved Dolby Theatre. Stedet der Oscarutdelinga blir holdt hvert år. Dette skulle etter planen starte klokka 18.30, så naturlig nok tok jeg på med Jurassic Park-tskjorta og gikk bortover til Dolby Theatre med GoPro-kameraet ved 16-tida. Selv om jeg fikk tatt en selfie rett ved den røde løperen, måtte jeg opp en etasje for å få en plass ved rekkverket. Folk hadde allerede møtt opp og stått timesvis for å få en plass ved rekkverket ved den røde løperen, så jeg måtte ta til takke med rekkverkplass i etasjen over. Det var faktisk ikke så verst, for plassen ga meg oversikt over hele området. Så etter å ha passet på plassen min i nesten to og en halv time, begynte stjernene å ankomme. Her en noen av bildene jeg tok. Beklager for dårlig oppløsning på noen av de, men måtte bruke zoom:


Sladderkanaler som Entertainment Now! og Access Hollywood gjør seg klare.

Plassen min, som jeg passet på i to timer. 

Min utsikt. 

Peter Fonda.

BD Wong.

Bryce Dallas Howard.

Howard igjen, med Chi McBride (fra bl. a. Gone in 60 Seconds) ved siden av.

Sofia Vergara og Joe Manganiello.

Her igjen..

Chris Pratt ankommer den røde løperen.

Her har jeg løpt ned og står ganske nærme. 

Pratt med kona Anna Faris.




Slik så det forrestenut før den røde løperen ble rullet ut. 

Det tok to og en halv time før de største stjerne ankom den røde løperen. Menneskrik i horisonten betydde at de ankom nede ved veien, og fem minutter senere så jeg dem på starten av den røde løperen. Da Chris Pratt endelig dukket opp, tok jeg ett par bilder, og løp ned til første etasje. Nå gjaldt det å satse for å få noen kule bilder. Og jeg kom ganske nærme, selv om håpet om et bilde med hovedrolleinnehaveren viste seg å være umulig, da jeg var i rekke nummer fire bak rekkverket.

Sånn i ettertid er det kult å tenke på at jeg har sett en haug med filmstjerner på ordentlig, men det hadde vært enda kulere om jeg hadde kunnet hilse på noen.

Jeg hadde ikke lyst til å vente ytterligere to-tre timer på at de skulle komme ut av visningen, så jeg gikk tilbake til hostellet. Det hadde jo faktisk blitt ganske seint allerede.

Onsdagen var en annen dag jeg hadde gledet meg til lenge. Det var nemlig dagen jeg skulle til Universal Studios. En fornøyelsespark bygget rundt et film- og tv-studio. Jeg hadde på forhånd bestilt VIP-billett, som betydde at jeg (om de andre på min gruppe) skulle få en personlig guide denne dagen sammen med mat og andre ting. Det hele startet med en frokost ved ankomst, servert i en VIP-lounge. 


Utrolig kult memo jeg så.

Jeg spiste altfor mange av disse tingene.

Deretter ble vi kjørt rundt i en egen vogn rundt på ulike film- og tv-sett. Blant annet Frustrerte Fruer, War of the Worlds, Jurassic Park og Parenthood for å nevne noen. I motsetning til en vanlig tur, så fikk vi underveis gå av vogna og vandre på settene. Vi fikk besøke en ordentlig sound stage og ta bilder foran huset i Psycho og besøke rekvisittbygninger. Her er noen bilder:

Denne vogna kjørte oss rundt. 

Blant annet til Bates Motel.

Og Psycho-huset.

Jeg så bilen til Magnum P.I.
Husene til de ulike frustrerte fruene.

Flykrasjen fra filmen War of the Worlds.
Husker noen Big Bang Theory-episoden hvor Raj skaffer den største pulten for å irritere Sheldon? Dette er den pulten!!

Etter denne turen ble vi fraktet tilbake til parken hvor vi fikk kjøre alle «karusellene». Det er ikke berg og dalbaner, men tema-karuseller fra ulike filmer. Blant annet en slags tur gjennom Jurassic Park, en 4D-visning av Shrek, The Simpsons Ride og Mumien. I det fleste satt du en en vogn som beveget seg 360 grader og opp og ned, mens du så på en skjerm. Det er vanskelig å forklare, men det var utrolig kult! Som VIP fikk vi også gå først i køen ved alle disse, noe som sparte oss for timer med venting.

Inngangen til The Simpsons Ride.

Midt på dagen ble vi også servert lunsj, som bestod av en buffet med så god og ekslusiv mat jeg ikke har sett før. Kongekrabbe, marinerte reker, vegetargreier og andre marinerte kjøttprodukter. Pastasalater og ovnsbakte poteter. Nybakte brød og kaker så gode at jeg spiste for mange.

Etter å ha kjørt de ulike karusellene så vi en forestilling basert på filmen Waterworld. Vi satt flere hundre mennesker rundt et enormt basseng, hvor en rekke skuespillere gjennomførte et forestilling med båter, høye stup, vannscootere og flammekastere. Litt kleint å se på, men også ganske kult!





Når denne forestillinga var over, var også vår guide ferdig. Resten av tida hadde vi for oss selv. Derfor gikk jeg rett til Springfield for å besøke Moe’s, Kwik-E-Mart, Lard Lad, og for å ta bilde med blant annet Bart, Barney, Krusty og Milhouse.


Det var kun på grunn av plassmangel at jeg ikke kjøpte ALT her.


Meg og Krusty the Clown.

Meg og Milhouse van Houten.

Meg og Bart Simpson.

Meg og Barney Gumble.

Meg og Beetlejuice, Beetlejuice, Beetlejui....



Klokka var rundt 20 da jeg kom tilbake til Hollywood Highland (som området heter), så jeg tok en ny tur på kino. Denne gangen så jeg, i mangel på noe bedre, San Andreas. En katastrofefilm med Dwayne «The Rock» Johnson som jeg aldri kan glemme. Det var to timer jeg aldri får tilbake. Heldigvis kan jeg si at jeg i hvert fall brukte de to timene på en kino i Hollywood!

Torsdag skulle også bli en dag med mye vandring. Dette var dagen hvor lista over ting jeg skulle se var lengst. Union Station, Olvera Street, City Hall, Walt Disney Concert Hall, The Last Bookstore, Bradbury Building, Los Angeles Theatre, Staples Center, Natural History Museum. Alt befant seg i eller «nær» sentrum av Los Angeles. Fra Hollywood Highland tok t-banen til Union Station 20 minutter. Derfra gikk timene mens jeg vandret fra sted til sted. Her er noen bilder jeg tok:

Union Station sett fra utsiden.

...og fra innsiden.


City Hall.

Og utsikten fra toppen. Dette er Downtown Los Angeles.


Plutselig gikk borgemesteren av LA forbi. Jeg snek til meg et bilde! 
Walt Disney Concert Hall

The Last Bookstore.


Los Angeles Theatre, hvor Chaplins City Lights hadde premiere i 1931.

Staples Center

Fra Staples Center måtte jeg ta en ny t-bane for å komme til Natural History Museum. Grunnen til at jeg ville besøke akkurat det museet var fordi internett fortalte meg at de hadde Charlie Chaplins siste komplette kostyme på utstilling der. Noe som etter 15 minutter t-bane og 12 dollar i inngangsbillett viste seg å ikke stemme lenger. De hadde nemlig ikke lenger Chaplins kostyme på utstilling, men kjolen fra Tatt av Vinden. 



Noe som var mildt sagt skuffende. Men jeg har etter ni måneder med backpacking blitt vant til å komme over skuffelsen av å ikke få se noe du har lyst til. Som for eksempel nyttårsfeiring i Sydney, hvithai-safari, Ayers Rock, og Milford Sound i New Zealand.

Etter å ha tatt t-banen tilbake til Hollywood Highland via Union Station, viste det seg at klokka ikke var mer enn 17.30. Det var kanskje karma, men jeg kom plutselig over en kø av folk som kjøpte billetter til den første visningen av Jurassic World på den EKTE TCL Chinese Theatre. Jeg stilte meg håpefull i kø og fikk billett til 19-30-visningen. En visning som viste seg å være helt utrolig. Ikke bare var filmen kul, men lerretet inne på TCL var det største jeg har sett, og kvaliteten den beste. Filmen ble vist i 3D på noe de kalte IMAX 3D Laser.

Fredagen, eller i skrivende stund, gårsdagen, skulle handle om shopping. Jeg dro til shoppingområdet som heter The Grove, men ble igjen ganske skuffet. Bortsett fra bokhandelen, så var resten av butikkene ganske kjipe. Derfor bestemte jeg meg for å gå til Beverly Center 30 minutter unna. Et kjøpesenter som ville vise seg å være – ja du gjettet riktig – ganske skuffende. Da jeg ikke har penger nok til å handle på Armani eller Hugo Boss, og resten av butikkene ikke har det jeg leter etter, så gikk jeg derfra med (nesten) like mye penger som jeg hadde da jeg ankom.


Noen av tingene jeg har lett etter, men ikke funnet, er for eksempel supporterutstyr fra New England Patriots. Det amerikanske fotballaget jeg følger, og som det er vanskelig eller dyrt å kjøpe ting fra i Norge. Det viser seg dessverre at det er vanskelig å finne NFL-ting utenfor sesongen, og spesielt fra et lag fra Boston. De meste av supporterting du kan finne i Los Angeles er fra lag på vestkysten.

Denne dagen spiste jeg forresten en litt bedre middag på en pub i nærheten. En pint med øl koster forresten fem dollar her. Rundt 40 kroner med tanke å at dollaren nesten er verdt åtte kroner. En god og stor middag rundt 13 dollar. Ikke så verst med andre ord.

Digresjon: Noe jeg ikke ikke hadde forberedt meg på når jeg kom til USA var at alle prisene du ser i butikker ikke er inkludert skatt. Derfor blir alt du handler litt dyrere når du står i kassa for å betale. Det samme gjelder mat og drikke du kjøper på restauranter eller puber, bare at tips kommer i tillegg. Maten koster kanskje 15 dollar, men så skal du tipse kelneren 20 prosent (om du er gavmild) også.

Siden shoppinga på fredag var så skuffende, så valgte jeg i dag å reise til Citadel Outlets. En shoppingområde med 150 butikker samlet på et sted. Som Outlet-butikkene i Vestby for dere som tar den referansen. For å komme meg dit måtte jeg først ta t-banen til Union Station, og deretter en gratis buss ut til kjøpesenteret som tok en times tid. Jeg hadde på forhånd lest litt om senteret og visste at det var en rekke butikker der ute som ville passe meg bra. Jeg hadde også lest flere advarsler om å ikke dra ut dit på en lørdag, med tanke på mengden folk som besøkte stedet i helgene. Derfor dro jeg ut dit tidlig, og fikk gjort unna det meste av shoppinga før klokka var tolv. Det var passe perfekt, da det på den tida begynte å bli passe trangt i butikkene. I Levisbutikken var det når jeg dro 20 meter kø til PRØVEROMMENE!

Tilbake i Hollywood Highland kjøpte jeg meg en matbit, og satt meg ned på rommet for å skrive blogg. Altså dette blogginnlegget du har lest nå. Det nest siste blogginnlegget som omhandler min ni måneder lange reise verden rundt. En reise som har vært bra, god, lang, veldig lang, slitsom, givende, jævlig, trist, morsom og veldig mye annet. En reise jeg til tider har angret på men som jeg tror vil stå igjen som noe av det kuleste og mest erfaringsrike jeg har gjort i mange tiår framover.

Det siste innlegget mitt tror jeg vil ta for seg mer av det. Den delen som ikke kan deles via bilder, men som fant sted inne i mitt eget hode. Uten at det skal skremme dere bort. Det er ikke bare skumle og morbide ting inni der, men også morsomme og glade ting. Kanskje jeg bør slutte å skrive mer om det nå? Bare slutte å snakke…

Digresjon: I løpet av reisen min har jeg også filmet en hel masse kule ting. Grunnen til at dere for det meste har sett kun stillbilder er det på grunn av drålig internett, dårlig pc (til redigering), og tid. Derfor vil jeg i tida som kommer sette sammen en video av reisen min som jeg vil publisere når den blir klar.

PS: Jeg har jo to dager igjen i LA, før flyet til New York går klokka 07.00 på tirsdag, og deretter til Oslo klokka 18.55 på kvelden. Planen i morgen er å besøke nok et museum, denne gangen Museum of Jurassic Technology. Og nei, det har ingenting å gjøre med hverken Jurassic Park, dinosaurtida eller teknologi. Jeg syns bare det så utrolig interessant ut på nett. Dessuten skal jeg finne et par utkikkspunkter for noen kule bilder. På mandag har jeg faktisk ingen andre planer enn å få gjort unna den siste shoppinga og nyte dagen. Siden flyet mitt går såpass tidlig på tirsdag, så tenkte jeg også å reise innover til flyplassenmandag kveld. Siden jeg må være på flyplassen ved 05-tida, og jeg ikke har noe lyst til å vandre ned Hollywood blvd til bussholdeplassen midt på natta med alt jeg eier, så vil jeg heller dra inn tidligere og heller prøve å slappe av litt/halvsove på flyplassen.

Jeg vil til slutt i dette blogginnlegget takke dere som har lest bloggen min de siste ni månedene, og håper dere har fått tatt litt del av hva jeg har opplevd.

Vi sees om et par dager!